♥ Da Lykke kom til verden

Tenkte jeg kunne skrive litt om fødselen nå før jeg glemmer alt. Kan starte med å avsløre at jeg “lurte” alle sammen litt. Jeg var jo på kontroll én uke før fødselen, og da ble de litt bekymret for veksten til Lykke. De mente hun hadde stoppet å vokse, og bestemte allerede da at hvis hun ikke hadde kommet til termin – så skulle de starte fødselen. Det ble bestemt at jeg skulle komme inn på føden onsdag 27. April klokken 08.00 for igangsettelse. Kenneth og jeg ble enige om at vi skulle holde det hemmelig, så det var kun foreldrene våres som visste om det 🙂

magelykkeSiste magebildet som ble tatt, 2 dager før fødsel.

Når onsdagen kom så dro vi til sykehuset til avtalt tid. Der var det fullt kaos allerede. Det hadde “ploppet ut babyer i alle retninger”hele natten, så det var veldig fullt der. De tok CTG-registrering av meg og sjekket hvor moden jeg var, men så ble jeg sendt hjem igjen – for de hadde ikke kapasitet til å sette igang noen fødsel da. Fikk beskjed om at de skulle kontakte meg igjen når de hadde tid til å sette igang, men fikk beskjed om at jeg ikke skulle ha for høye forhåpninger om noe med det første. Når de sjekket modningen så lå hodet ganske langt oppe enda, jeg hadde 2-3 cm åpning (noe som er normalt hos flergangsfødende) og det var ikke helt modent, så jeg var ikke så fryktelig optimistisk på noen fødsel med det første.

Vi dro hjem igjen og slappet av. Tror Kenneth var litt skuffet over at det ikke ble gjort noe, jeg var igrunn ganske forberedt på det. Når kvelden kom ringte jeg inn på føden for å høre om det forsatt var like fullt, og da fikk jeg beskjed om at jeg kunne komme inn igjen, så skulle de diskutere hva som skulle gjøres videre. Mest sannsynlig hadde de tid, og jeg kunne legges inn allerede den kvelden.

Vi kom til sykehuset litt før 21.00, og det ble diskutert hva som skulle gjøres videre. Det finnes flere metoder for å sette igang fødsel, og alt kommer an på hvor moden man er. De sjekket modning igjen, og den var forsatt likens som tidligere. Ikke helt moden, og forsatt ikke noe mer enn maks 3 cm åpning. Det var snakk om å gi meg noen tabletter for å få det til å modnes mer, og så ta vannet senere når jeg fikk mer åpning og var mer moden, og deretter riestimulerende drypp. Dette kunne ta opp til FIRE døgn, sa de. Hadde jeg vært mer moden og hadde større åpning kunne de gått rett på å ta vannet og så drypp etter det, men de trodde ikke det ville ha noen særlig effekt siden jeg var lite moden og ikke hadde større åpning. Hodet lå også veldig langt oppe i bekkenet, og de var ikke engang sikker på om det var festet eller ikke. Likevel bestemte de seg for å ta en sjanse, og bare ta vannet på meg og håpe at det holdt med å ta det og gi meg drypp etter en time. De minte meg hele tiden på at det kunne ta tid, så jeg måtte ikke være for optimistisk – så jeg var forberedt på flere døgn med fødsel.

Jeg fikk tildelt fødestue, og fikk verdens kosligste jordmor. Litt morsomt synes jeg, for jeg fikk en jordmor jeg kjenner fra før. Hun kommer fra samme bygd som meg (og der kjenner jo alle hverandre), og i tillegg var jeg på “fødselskurs” hos henne når jeg gikk med Celine (igjennom Amathea). Kjempehyggelig dame som både jeg og familien min kjenner godt til fra før. I tillegg hadde hun med seg en jordmorstudent, som også var en utrolig hyggelig, ung jente. Jordmoren tok vannet mitt allerede klokken 22.55, samtidig som hun festet en elektrode på hodet til Lykke. Hun var litt usikker på om det gikk, men det fant vi raskt ut – for det tok ikke lang tid før vannet rant og rant. Bare to minutter etter at vannet ble tatt begynte jeg å få tak i ryggen som kunne minne om rier, så jeg ble litt overrasket siden jeg ikke var forberedt på at de kom til å starte av seg selv.

Riene kom veldig raskt og ble sterke med en gang. De smalt rett inn cirka 3-4 minutters mellomrom med én gang, og jeg følte meg litt “tatt på senga” siden det hele skjedde så fort. Likevel var jeg optimistisk i starten og prøvde å komme meg igjennom det. Det gikk fint når jeg hadde et par minutters mellomrom, da klarte jeg å fokusere og puste litt mens jeg ventet på neste rie igjen, men det tok ikke lang tid før riene plutselig kom nesten uten stans. Der og da følte jeg at jeg mistet helt kontroll over alt, og jeg skjønte ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg.

FØDSEL1
Slik startet det. Det var dødsvondt, men jeg prøvde å være optimistisk likevel…

FØDSEL2
God støtte fra verdens beste jordmor 🙂

FØDSEL3

Stakkars folka som var der med meg. Jeg kjefta, ropte, slo rundt meg og var sikkert skikkelig monster. Jeg hørte også at de lo av meg flere ganger, og vurderte sterkt å kaste ut hele gjengen. Ingen fikk ta i meg, for jeg var overbevist om at alle ville meg vondt. Heldigvis hadde jeg verdens hyggeligste folk der, både Kenneth, jordmor og studenten var utrolig flinke til å få meg igjennom det og prøvde så godt de kunne å oppmundre meg. De holdt på å le seg ihjel flere ganger også, for det kom vist utrolig mye tull ut av munnen på meg. Ifølge jordmor så snakket jeg rett fra levera. Det sies at ingen er så ærlige som barn og fulle mennesker, vel… da har de ikke møtt en fødende kvinne! :p

FØDSEL4
Pressriene begynte å komme rundt 00.30, bare 1 ½ time etter vannet ble tatt, og da lå jeg å hylte etter bedøvelse. Det kunne jeg selvfølgelig ikke få, for det hadde vi overhodet ikke tid til. Jeg nektet å gi meg likevel, jeg KREVDE at hun skulle ringe etter “bedøvelsesmannen”, men jordmor var like sta som meg. Det var ikke vits, det fantes ikke sjanse til noen form for bedøvselse. Neivel da, da SKULLE jeg ha keisersnitt. Ring etter keisersnittmannen! Ha ha, fikk ikke det heller, og jeg var sikker på at jordmor ville meg veldig vondt.

Plutselig sank pulsen til Lykke en del, og jeg fikk med meg at jordmoren ringte etter en barnelege. For å være ærlig så tenkte jeg“YES – nå hjelper de meg her”. Jeg tenkte at siden pulsen hennes sank, så måtte de få henne ut raskt. Men neida, den lille luringen bare tullet med oss, for pulsen kom seg like raskt igjen og mitt lille håp om keisersnitt eller vakum ble knust. Jeg presset, presset og presset. Hadde null kontroll lenger på hva som var rier og ikke (sikkert fordi jeg hadde rier konstant). Alle minte meg på at jeg måtte huske å puste, og jeg bare kjeftet tilbake og sa at det var veldig lett for de å si. På den ene pressrien var jeg fullt opptatt med å sette klemmer i håret mitt, og når jordmor sa at jeg måtte presse ga jeg bare beskjed om at jeg var opptatt – jeg skulle ikke presse noe mer før luggen min var borte fra ansiktet mitt. Jordmor holdt på å le seg ihjel mens hun kalte meg en primadonna, og Kenneth forsikret alle om at dette var helt likt meg… Kremt… Jeg forsatte iallfall innsatsen etter å ha fått festet klemmene, men følte at ingenting hjalp. Jeg var sikker på at babyen aldri kom til å komme ut, og alt gjorde forferdelig vondt. Jeg hylte og skreik at de måtte ta henne med vakum, men det var de forsatt ikke enige om. Mot slutten så fikk jeg beskjed om å presse på én rie til, og hvis hun ikke kom da – så skulle de hjelpe til med litt vakum likevel. Men da så jeg faktisk hodet hennes selv og fikk litt ekstra energi, og vips – så var hun plutselig ute likevel.

FØDSEL5
00.53 var hun ute. 1 time og 58 minutter etter at vannet ble tatt, med andre ord en veldig rask, tøff og intens fødsel. Alle ble forferdelig overasket over hvor fort hun kom. Hun hadde tydeligvis dårlig tid, og kom som en rakett. Styrtfødsel kalles det. Når morkaken kom så merket de en stor og stram knyte på navlestrengen. De sa at det var sjelden de så noe sånt, men at det forklarte hvorfor pulsen hennes sank noen ganger. Likevel gikk alt kjempefin, og Lykke til 9/10 på Apgar-scoren (en metode de bruker for å fastslå et nyfødt barns tilstand). Det lille som skilte henne fra full score var litt fratrekk pågrunn av hudfarge, ellers var alt helt perfekt og hun kom rett opp på brystet mitt med én gang. Etter en stund klipte den stolte pappaen navlestrengen, og Lykke Elise ble lagt til puppen. Ingen tvil om at hun visste hva det var for noe, det lille matvraket var absolutt ikke i tvil om hvor maten kom ifra.

FØDSEL6

FØDSEL7

FØDSEL8

Smertene mine forsvant med én gang hun var ute, og da var jeg plutselig glad for at det verken ble keisersnitt eller vakum likevel. De skrøt veldig over hvor godt jeg hadde jobbet meg igjennom det, selv om jeg selv følte at alt var et forferdelig kaos og smertehelvete. Jeg mistet kontroll på meg selv, men hadde likevel full kontroll over alt annet som skjedde rundt meg. Passet på at alle rundt meg gjorde jobben sin, kjeftet på de om de gjorde noe jeg var uenig i og minnet de på alt de måtte gjøre. Jordmor lo godt og sa det var bra at jeg passet på. Jeg visste akkurat hvordan jeg skulle ha ting også. Jeg ba f.eks om en bøtte fordi jeg var kvalm, og holdt på å klikke når hun kom med et pappbeger.

Silje: Jeg trenger en bøtte!
Jordmor gir meg et pappbeger.
Silje: … ser dette ut som en BØTTE?
Jordmor: Hm, du kan få en pose da?
Silje: B Ø T T E !!?
Jordmor rusler avgårde for å finne en bøtte.

Etter fødselen ble jeg sydd, siden jeg måtte klippes litt under fødselen. Det også gikk kjempefint. De tok seg god tid og jeg kjente lite av det, og i ettertid har jeg heller ikke blitt noe særlig plaget av stingene. Det eneste jeg som har plaget meg en del etter fødselen er etterrier. Første natten hadde jeg ikke sjans til å sove. Fikk smertestillende mot det, men det hjalp lite. Heldigvis avtok det veldig etter rundt et døgn, og nå er det nesten helt borte.

Alt-i-alt hadde jeg vel en ganske grei fødsel. Den var tøff og hard siden det gikk så raskt, så om jeg kunne valgt selv skulle jeg valgt en fødsel som var MINST dobbel så lang – men med tanke på hvordan ting ble, så er jeg veldig fornøyd. Både jordmoren, studenten og Kenneth var så flinke som de kunne være.Ingenting å sette fingeren på hos noen av de, de kunne ikke gjort noe bedre.

FØDSEL9
Lykke Elise ble vegd og målt, og jeg ble veldig sjokkert over hvor “stor” hun var. 49 cm, 3255 gram og 35 cm i hodeomkrets. Absolutt ikke så liten som de trodde hun kom til å bli. Jeg hadde hatt litt blodpropper i morkaken, men heldigvis ikke like mye som det jeg hadde forrige svangerskap – så derfor har Lykke klart å vokse seg mye større enn det storesøster fikk 🙂

  • http://www.interorgirl1.wordpress.com interiorgirl1

    naw,så koslig 🙂

  • Emilie

    Jeg lo og lo igjennom innlegget ditt! 😀 Du skriver på en veldig ærlig og morsom måte! 🙂 Kjempe fine jenter du har der! 🙂